Et farlig tomrom

Det bør ikke være politikerne og forsvaret som avgjøre hvordan forsvaret skal se ut, det bør det være utviklingen som gjør. Utviklingen sier nord. (europautredningen.no)

I 1992 uttalte Kåre Willoch, som leder i den daværende forsvarskommisjon, at Norge “må være forberedt å ta en større andel av en totalt sett mindre oppgave.” Med Sovjetunionens og Warszawapaktens kollaps som bakteppe, lå det i kortene at NATO måtte inn i en omfattende reform, drevet av et nytt sikkerhetspolitisk bilde og en rivende militærteknologisk utvikling. Willochs fremsynte uttalelse skal selvfølgelig ikke tillegges for tung profetisk verdi, men den gir seg likevel særlig til kjenne i dagens situasjonsbilde.

USA tar stadig en større del av den finansielle byrde for NATO-samarbeidet, så mye som 75% av alliansens virksomhet hviler på amerikanske skuldre. Dette skyldes naturligvis mye engasjementet i Afghanistan, men er også et uttrykk for de massive kuttene EU-landene foretar i sine forsvarsbudsjetter. Da NATO erklærte sitt nye strategiske konsept høsten 2010, bar det på mange måter preg av en allianse på defensiven.

“Out of area operations,” som Afghanistan, er fortsatt definert som en del av artikkel 5, men forsvaret av alliansens nærområder ble presisert som NATOs primæroppgave. Dette passet best med medlemslandenes vilje til å prioritere forsvar i stadig mer anstrengte statsfinanser. Amerikanerne på sin side kan naturligvis ikke bære NATO alene. Og nettopp fokuset på egne nærområder og et fravær av en eksistensiell trussel har gitt lille Norge en “større del av en totalt sett mindre oppgave.” Vi må verne om klodens nye “hot spot,” nordområdene – hvor 83% av landets totale areal befinner seg.

Hvis amerikanerne mister troen på NATO og ikke lenger ser verdien av alliansen, vil den i praksis være død. Det er derfor i Norges sikkerhetspolitiske interesse å overholde våre nærområdeforpliktelser – de er primært konsentrert i nord.

Forsvaret er regjeringens verktøy. Forsvarssjefens oppgave å konstruere et forsvar etter de planer og budsjettrammer regjeringen gir. Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) som ble fremlagt 24.11.11, avviker betydelig fra de plandokumenter som ligger i bunn og danner utgangspunktet for rådet. Regjeringen har vektlagt nordområdene, særlig m.h.t. bruken av de nye multirollemaskinene (kampflyene) F-35. Disse utgjør nasjonens største anskaffelse noensinne, og skal etter intensjonen i stor grad ivareta våre nærområdeforpliktelser i nord.

F-35 er et teknologisk svært avansert våpensystem som representerer et ledd i overgangen til et nettverksbasert forsvar (NbF.) Det vil ivareta mange av funksjonene til flere av dagens systemer og plattformer. Bl.a. vil to F-35 ved overflyvning til sydspissen av Svalbard innhente overvåkningsdata for omtrent hele det norske suverenitetsområdet i Barentshavet. Dette på særdeles kort tid.

F-35 er altså tiltenkt en sentral rolle i norsk territorial suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og overvåking. Dagens trusselbilde bærer preg av sannsynlige scenarier med kort varslingstid (tiden før konflikten er et faktum), som igjen fordrer kort klartid/oppsettingstid (tiden en styrke behøver for å bli operativ), kort varighet, høy intensitet, begrenset styrkeinnsats og liten geografisk utstrekning. I dette bildet er det nordområdene som utpeker seg som mest utsatt. Utgangspunktet for anskaffelsen av F-35 var å imøtekomme dette behovet.

Kontinuerlig og konsekvent militær tilstedeværelse i et potensielt konfliktområde i fredstid, opprettholder freden. Historien viser at redusert tilstedeværelse fort kan bli tolket som et uttrykk for begrensede ambisjoner. Det etterlater et tomrom. Sikkerhetspolitisk tilsier erfaringen at ethvert slikt tomrom vil bli forsøkt fylt av andre interessenter.

Det rent politiske konfliktstoffet som kan utløse en væpnet konflikt, befinner seg i sjø- og luftrommet. Dette gjør disse områdene mest utsatt med dagens trusselbilde. Kystvakten utgjør en viktig del av den daglige tilstedeværelse til havs. F-35 på sin side vil være avgjørende for å sette opp en høyest mulig terskel mot væpnede konflikter i fra, eller i, luftrommet. Dette krever stående styrker, med kort klartid, i det nærområde de skal forsvare. Derfor blir det merkelig når det i FMR foreslås å legge alle kampfly på Ørland i sør, hvor de ikke har rekkevidde til primærområdene.

Fra Bodø i dag produseres det 6000 timer tilstedeværelse i luftrommet i nord. Følger regjeringen/stortinget FSJs råd vil denne tilstedeværelse opphøre og et tomrom vil bli etterlatt (90% mindre tilstedeværelse ved etablering av en QRA/fremskutt base.) Signalet til giganter som Kina og Russland vil være svært uheldig. Langt verre er det at også USA og NATO, med like sterke interesser i områdene, vil bli etterlatt med et inntrykk av at Norge ikke opprettholder alliansens nærområdeforpliktelser.

FSJ foreslår at F-35 utelukkende skal fungere i nord gjennom et deployeringskonsept, hvor en flytter styrker etter behov til det aktuelle området. Dette har en åpenbar svakhet i seg. Skulle for eksempel Kystvakten ikke lenger oppfattes som et reelt uttrykk for norske interesser, og at en derfra plutselig deployerer et antall kampfly i nord, vil dette bli oppfattet som krigshissing og en eskalering. Norge vil aldri være tjent med å stille seg slik at forsvarsstrukturen krever at vi senker terskelen for hva andre, og større, nasjoner oppfatter som legitim bruk av militærmakt.

Utviklingen av forsvaret går hele tiden i retning av kvalitativt – å bli bedre – og kvantitativt – ved å bli mindre i størrelse. Våpensystemene består av svært avansert og kostnadskrevende teknologi. Dette gjør at det blir vanskelig for små nasjoner som Norge å opprettholde alle nødvendige våpensystemer uten at de blir for små (kommer ned på kritisk masse) til å fungere operativt. Løsningen er interoperabilitet. Til eksempel praktiserer i dag flystasjonene i Bodø interoperatible samøving med det svenske og finske flyvåpnet. Bare i år er det lagt opp til 82 dager med slike øvelser.

Disse interoperatible øvelsene er en sikkhetspolitisk styrke. At de tre nevnte landene kan operere integrert som ett luftvåpen, øker terskelen for væpnede fremstøt utenfra. For Norge og norden er slike forsvarssamarbeid avgjørende for nasjonenes sikkerhet i fremtiden. Tømmer en nordområdene for kampfly vil også denne substansielle sikkerhetsfaktoren forsvinne.

Det bør ikke være politikerne og forsvaret som avgjøre hvordan forsvaret skal se ut, det bør det være utviklingen som gjør. Utviklingen sier nord.

Daniel Bjarmann-Simonsen

2.nestleder, Nordland Høyre.

Oljehullet

Et storfunn et sted, må ikke være avgjørende for om en skal fortsette å utvikle næringen andre steder (Bilde: ndp.no)

På kontoret mitt har jeg hengende et kart over den norske kontinentalsokkelen. Fra sør i Nordsjøen til langt nord i Barentshavet ligger feltene tett i tett. Det er et helt eget land der ute på havbunnen hvor velferden pumpes opp.

Men på kartet mitt er det et hull i det “parallelle Norge.” Fra Helgeland til sør-Troms er det ingenting. Bare blått hav. På tross av at det er nettopp i disse områdene noen av de mest lovende feltene befinner seg. Debatten har rast politisk, i mellomtiden har industrien gjort nye funn andre steder.

I fjor ble storfunnene Aldous og Avaldsnes i Nordsjøen gjort, samt Skrugard i Barentshavet. Nyttårsgaven kom 9. januar i år da gigantfeltet Havis ved Skrugard ble offentlig kjent. Alle gladnyheter og viktige funn for Norge og verden. Men som mange av oss fryktet ble disse tatt til inntekt for at “oljehullet” kan opprettholdes – at store deler av Nordland og Troms kan ofres på symbolpolitikkens alter og ligge urørt. Det er lite fremsynt.

Etter Havis-funnet proklamerte miljøvernminister Erik Solheim at det ikke lenger er behov for å hente ut potensialet utenfor Nordland 6 og 7 samt Troms 2. Han mente at industrien nå hadde “nok å henge fingrene i.” Det vitner om en så mangelfull helhetstankegang at det knapt kan sies å være en minister verdig.

Infrastrukturen for olje- og gassvirksomheten henger sammen. I de områdene den strekker seg forbi genererer den ringvirkninger. Skal en kunne etablere transportløsninger nordover, må en også utvikle feltene nord for Skarv utenfor Helgeland. Hopper en over disse områdene vil gassen i Barentshavet i verste fall kunne bli sendt igjennom Russland og ikke langs vår egen kystlinje. For store deler av Nordland og Troms kan lokale arbeidsplasser og ny aktivitet forbli en forjettet drøm.

Oljekaken er stor nok til at hele Nord-Norge kan få en del av den og nyte gleden av ny fart og utviklingen. Men det forutsetter en konsistent og helhetlig politikk som gir forutsigbarhet for industrien, når den skal legge sine planer. Fra vedtak om utvinning til oppstart går det gjerne 10-20 år, derfor legges premissene for utviklingen i dag. Får Solheim det som han vil ofres 1/3 av landsdelen til fordel for hul symbolpolitikk.

Nylig kunne vi gratulere Tromsø med Aker Solutions beslutning om å etablere nærmere 300 arbeidsplasser i ishavsbyen. En enormt viktig etablering for byen og landsdelen. Tromsø har gjort en svært god jobb i innsalget overfor Aker. I kombinasjon med flere andre faktorer landet nok dette Akers beslutning, men en tunge på vektskålen var også deres behov for nærhet til kundene. Aker er alltid på plass forut for at kundene etablerer seg, og står derfor klare til å yte sine tjenester når de kommer.

Aker Solutions etablerte seg i Tromsø. De ville ha nærhet til kundene. Slik det ser ut nå – og får Solheim det som han vil – vil kundene i fremtiden fortsatt befinne seg primært i Barentshavet utenfor nord-Troms og Finnmark og på Helgeland. Alt imellom legges øde for denne type virksomhet.

Aker er et av mange selskaper hvis gunst vi i Nord-Norge skal knives om. De politiske signalene om hvor aktiviteten skal finne sted vil alltid være tungtveiende for slike lokaliseringer. Et storfunn et sted, kan derfor ikke være avgjørende for om en skal fortsette å utvikle næringen andre steder. Vi trenger utvikling i hele landsdelen. Det må vi legge til rette for. Da må symbolpolitikken vike.

På det tidspunkt en nasjon er så beriket at en i det offentlige ordskifte nærmest må unnskylde grunnlaget for rikdommen- selve livsgrunnlaget- kan det være fristende å antyde at den har fått nok. Men oljesmurt metthet er farlig når vi vet at verden skriker etter energi og vår velferd er bygget på sort gull og flytende gass. En del av løsningen for fremtiden ligger utenfor Nordland og Troms. Det må vi ikke glemme, metthet til tross.

Daniel Bjarmann-Simonsen

2. nestleder, Nordland Høyre.

Hvorfor kuttes det?

Kommunene får mer å gjøre, men ikke mer penger til å gjøre det.

Høyre vant kommunevalget og fikk tilliten til å ta over styringen og beholde styringen i mange kommuner i landsdelen vår. En tillit som medfører betydelig ansvar og store utfordringer. Kommunepolitikken er ingen dans på roser og de mange ordførerne kjenner alle på den harde økonomiske hverdagen i kommunene.

Erfarne som nye ordførere står overfor de samme utfordringene. Utgiftene til viktige velferdstjenester som eldreomsorg går opp, mens inntektene stort sett står på stedet hvil. Gode og trygge velferdstjeneste kommer ikke av seg selv i en strupet kommuneøkonomi.

Selv om borgerlige partier styrer i mange kommuner, er det fortsatt ikke en borgerlig regjering som styrer landet. Makten ligger i pengesekken og den finner vi i statsbudsjettet. Her besegles kommune-Norges skjebne år etter år, av en regjering som stadig skyver nye oppgaver ned på kommunene uten at det følger penger med.

Landsdelen vår kom særlig dårlig ut i årets statsbudsjett. Kommunene får kun en realvekst i inntekter på 0.4%. Det er nesten nok til en halv barnehageplass i hver kommune. Det taler for seg. Det er derfor Rådmenn nå, i hele kommune-Nord-Norge, foreslår upopulære kutt i viktige tjenester. Det er rett og slett ikke penger.

Regjeringen vedtok i 2009 et nytt inntektssystem som er svært innfløkt og urettferdig. Systemet innebærer i praksis at hvis en kommune jobber aktivt for næringsetablering og nye arbeidsplasser, tjener de absolutt ingen ting på veksten i kommunen. Selskapsskatten bedriften skaper går rett inn i statskassen. Kommunen beholder ikke et rødt øre. Det er dårlig distriktspolitikk. Det er dårlig er dårlig velferdspolitikk.

Høyre vil, og har foreslått for regjeringen, at kommunene våre skal beholde en del av selskapsskatten, fordi det gir kommunene en motivasjon til å tilrettelegge for etablering av nye arbeidsplasser og som igjen gir økte inntekter og enda bedre tjenester til oss innbyggerne. Det har regjeringen avvist. Igjen sitter vi med flere oppgaver og ingen friske penger. Dessverre.

Daniel Bjarmann-Simonsen

2. nestleder, Nordland Høyre.

Nordland – det blå fylket

I Nordland har velgerne malt fylket politisk blått. 64% av Nordlands befolkning bor i en Høyrestyrt kommune. For oss i Høyre er vi ydmyk og stolt over at de tre største byene i Nordland, som har vært røde bastioner, endelig har fått  en Høyreordfører. Det er blitt et meget blått felt i hele Midtre Hålogaland med Lofoten, Vesterålen, Ofoten og sør-Troms. I Nordland står vi igjen etter konstitueringen med 17 ordførerere og  4 varaordførere (Brønnøy, Evenes, Fauske, Hadsel).

Tabellen under viser en oversikt over hvilke kommuner i Nordland som har Høyreordfører.

	Kommune	Ordfører	Innbyggere
1	Andøy	Jonni H. Solsvik	5.033
2	Ballangen	Anne-Rita Nicklasson	2.620
3	Bindal	Petter Bjørnli	1.592
4	Bodø	Ole H. Hjartøy	47.847
5	Bø	Sture Pedersen	2.790
6	Evenes	Jardar Jensen	1.342
7	Hemnes	Kjell Joar Petersen-Øverleir	4.600
8	Lødingen	Anita Marthinussen	2.196
9	Meløy	Per Swensen	6.650
10	Narvik	Tore Nysæter	18.380
11	Nesna	Marit Bye	1.808
12	Rana	Kai H. Henriksen	25.499
13	Sortland	Grete Ellingsen	9.856
14	Tjeldsund	Bjørnar Pettersen	1.325
15	Vestvågøy	Jonny Finstad	10.780
16	Værøy	Harald Adolfsen	748
17	Vågan	Eivind Holst	9.023
	Totalt	64% bor i Høyre kommune	152.081
	Nordland		237.280

Den kvinnelige andelen av ordførere er økt fra 1 til 4, men vi har enda noe igjen før man kan være fornøyd. På landsbasis er en av fire Høyreordførere kvinner. Evenes var den kommunen i landet der Høyre hadde størst oppslutning med hele 55,3%. Selv om fylkestingsgruppen til Høyre i Nordland dobblet antall representanter fra 6 til 12, holdt ikke dette til å få et borgelig flertall i fylkestinget.

Det blåste en blå vind over Nord Norge valgnatten. Det var ekstra gledelig at Høyre greide å vinne tilbake “Nordens Paris” Tromsø, samt Skånland, Lenvik, Ibestad, Balsfjord, Alta, Måsøy, Porsanger, Berlevåg m.fl. I Bergen fikk Vesterålen Høyreordfører gjennom at Trude Drevland opprinnelig fra Melbu, ble ordfører.

Høyres fremgang er resultatet av at partiet har jobbet langsiktig!

Beate Bø Nilsen

Fylkestingsrepresentant for Høyre

En takk

Jeg våger meg til å gi en liten hyllest til alle de fantastiske menneskene som gir så mye for ideene de tror på, og året rundt trår til for dem gjennom aktivt politisk arbeid.

En måned har gått siden valget. En liten pust i bakken har vi fått, de mange av oss som har jobbet dag og natt for partiene våre, ideene våre og for muligheten til å få folks tillit til å styre kommunene de neste 4 årene. Men det har ikke vært all verdens til hvile, mye arbeid følger også etter et valg. Mange sene nattetimer har det blitt med forhandlinger og politisk arbeid. Folkets dom er spredt over mange partier. Et flertall kommer ikke av seg selv.

Likevel er batteriene er som smått ladet igjen. Flere kommunestyrer har konstituert seg og kommet i gang med den nye perioden. Arbeidet med å få til det beste for innbyggerne er i gang, enten det er ved de samme som styrte før valget og som har fått fornyet tillit, eller det er nye koster som er kommet på plass. Det er krevende. Det er givende. Uansett.

Flere tusen dugnadstimer har det blitt. Valgkamp er langt mer enn den måneden hvor hele landet er politisk regnbuefarget. Det er møysommelig arbeid, hvert år.

Vi har stått opp grytidlig for å forberede morgenaksjoner. Tusenvis av dører har vi banket. Hver stemme er like mye verdt, derfor forsøker vi å nå flest mulig personlig, men det er krevende. For på siden av alt dette skal en holde tritt på jobb og familien må pleies. Det finnes utrolig mange tålmodige arbeidsgivere og familier der ute. Takk til dem.

Norge har et sterkt frivillig demokrati vi bør være svært stolte av. På tross av vår oljesmurte rikdom har vi ikke bevilget oss en politisk elite som surfer på en bølge av velstand fjernt fra folket som valgte dem, men først og fremst tusenvis av frivillige som er villige til å «plage» seg selv ved å vie all sin fritid for å yte noe ekstra tilbake til lokalsamfunnet. Det er i grunnen prisverdig.

Lokalt kjenner jeg få «politikere,» jeg kjenner folkevalgte. Vanlige folk med jobber og familier som ønsker å bidra litt ekstra. Det er dette som er demokratiet vårt i praksis. Det kan synes å være for «spesielt interesserte.» Ja, kanskje er det det også, men da er det heldigvis fortsatt mange spesielt interesserte i landet vårt. Godt er det.

Jeg våger meg til å gi en liten hyllest til alle de fantastiske menneskene som gir så mye for ideene de tror på, og året rundt trår til for dem gjennom aktivt politisk arbeid. Det er en tøff, og tidvis svært utakknemlig oppgave. Det skal det være. Det må det være det. En skal møte motstand og kritikk. Det er en usminket ubarmhjertig, men nødvendig del av demokratiet.

Og akkurat derfor er det viktig å huske på hvilken fantastisk innsats som egentlig ligger bak politikken. Det er ikke lite. Ethvert udemokratisk samfunns uoppdagede drøm hviler et sted i det vi har. Uten at vi skal bli selvtilfreds av det. Stolte derimot, det synes jeg vi godt kan være.

Det er utrolig godt å få uttelling for alle de lange kveldene, helgene og de korte nettene. Jeg er svært takknemlig for hver eneste stemme jeg har fått og partiet har fått. Nå starter jobben med å vise seg tilliten verdig. Den blir ikke mindre krevende, men vi er mange «spesielt interesserte» i alle partier som er villige til å legge sten på sten for å gjøre samfunnet vårt enda litt bedre. Selv om vi ikke er enig om alle veivalgene, er vi som regel enig om målene. Og vi når dem. Sakte men, sikkert…

Takk.

Daniel Bjarmann-Simonsen

Påtroppende Bystyrerepresentant

og Fylkestingsrepresentant, Bodø.

På mandag er det for sent!

Fra valgkampstanden på Sortland lørdag 10. september

Det er søndag, og i likhet med mer enn 9.000 Høyrekandidater har vi hatt travle dager Men der er enda en dag igjen til å påvirke valget.

Forhåndsstemmingen er avsluttet, og 530 000 velgere har forhåndsstemt. På valgdagen 12. september (og 11. september i kommuner der det er todagers valg) må du stemme i den kommunen du er registrert bosatt pr. 30. juni i år (der du er ført inn i manntallet). Sjekk med din kommune om hvor valglokalene er og åpningstider. Har du fått valgkort, ta det med. Du trenger ikke valgkortet for å stemme, men det sparer deg for tid. Husk å ta med legitimasjon!

I dagens avis, mener Dagbladet at Høyres seiersgang på meningsmålingene få dager før kommunevalget er resultatet av flere år med sterk økning i eierskap til de viktigste politiske sakene ute blant velgerne. Det viser tall fra Synovate, som kartlegger velgernes tillit til partiene i flere spørsmål. Partienes politikk og forslag om skole, helsepolitikk og eldreomsorg blir avgjørende temaer for mange velgere når de står foran valgurnen mandag. Høyre stiller med langt sterkere kort på hånda nå, enn de gjorde ved kommunevalget i 2007.

Fra venstre Beate Bø Nilsen, Grete Ellingsen, Hans Jørgen Jacobsen, Geir Halvorsen, Just Hjalmar Johansen og Tor Hov Jacobsen

12. september veier alle stemmene like mye – nå gjelder det å minne venner, familie og kolleger på at de må komme seg til valglokalet. Husk, på tirsdag er det for sent!

Lykke til med innspurten, og riktig godt valg!

Med vennlig hilsen

Nordland Høyre

Beate Bø Nilsen

Fylkestingskandidat

Alle kan ha en dårlig dag

Alle kan ha en dårlig dag på eksamen. En andre mulighet til å bestå kan være avgjørende for fremtiden (Bilde:tu.no)

1 av 3 elever fullførte ikke videregående i fylket vårt i fjor. I dag må elever på videregående som stryker på eksamen om våren, vente helt til jul for å få en ny sjanse.

Derfor foreslo jeg nylig i et innslag hos NRK at avgangselever som stryker på eksamen bør få en ny sjanse til å gå opp, og dermed unngå å måtte utsette studier eller læretid et helt år, slik de må i dag.

En uheldig dag på eksamen kan, for flere, dessverre gjøre veien til sosialhjelp forsvinnende kort. Andre får seg kanskje en jobb i vente på å kunne fortsette utdanning. Slike jobber gjør ofte veien tilbake til skolebenken lang.

Tallene er klare. Unge mellom 18 og 25 på sosialhjelp er overrepresentert og andelen øker. Flesteparten av disse kommer rett fra et avbrutt skoleløp. Det er derfor avgjørende at vi klarer å legge til rette for at flest mulig gjennomfører. En andre mulighet til å ta eksamen kan være et kjærkomment bidrag til å nettopp det.

En andre eksamensmulighet kombinert med et toukers intensivkurs i faget kan gi flere elever muligheten til å komme seg videre. I flere fylker har en forsøkt ut ordninger med intensivkurs, hvor de fleste strykelever består ny eksamen etter to ukers ekstra undervisning.

SV reagerte på forslaget mitt og mente det ble for dyrt. Til det kan jeg bare si at det blir aldri for dyrt å satse på at unge kommer seg i jobb og utdanning fremfor et liv avhengig av NAV.

Det er ikke tvil om at det tjener samfunnet som helhet at man kommer seg raskere i utdanning og ut i jobb. Ikke minst er det viktig for hver enkelt elev selv. Det er tross alt snakk om grunnlaget for et helt liv.

Vi kan ikke la noe stå uprøvd når det kommer til å legge grunnlaget for at landets fremtid.

Daniel Bjarmann-Simonsen

3. kandidat, Bodø Høyre

Vi satser på skolen

Oddleif Olavsen og Høyre ønsker en storsatsing på den videregående skolen i Nordland.

Nordland Høyre vil i valgkampen fremme de sakene vi står for og det vi er opptatt av. Saker vi har fremmet i Nordland fylke de siste 4 år og som vi ikke har fått gjennomslag for, saker vi vil følge opp i tiden som kommer. Og selvfølgelig – vårt valgprogram og det vi der fremhever. Vi vil fremdeles tale enkeltelevenes saker, sørge for at flere får oppfylt sitt førstevalg ved inntak til videregående skole.

Når nå fylkesregjeringen sier at mer enn 90 % har fått oppfylt sitt førstevalg ved inntak i videregående skole, må jeg få spørre: Hva de med 7-800 som ikke får innfridd førstevalget?

Hadde vi hatt fritt skolevalg, eller i det minste friere skolevalg, ville det vært mulig å imøtekomme flere elevers primærønske. Vi vil ha mer makt og myndighet overført fra fylkesbygget til skolene i trygg forvissing om at samfunnet bygges nedenfra, at skolene selv vet best hvilke tilbud som de kan gi og hvilket behov som fins blant elevene.

Vi tror at den viktigste ressurs i skolen er læreren. Og jeg vil føye til – lederne. Nå er jo læreren en leder innenfor sin egen klasse/sine egne timer. Og lederen i samspillet mellom lærer/elev/foresatte med fokus på pedagogisk ledelse. Derfor har Høyre foreslått mer penger til etterutdanning for lærere  og ledere – fordi vi vil ha de aller beste. I en skole der mer enn 50 % faller fra, må gode tiltak settes inn.

Vi vil at elevenes ønske om skoletilbud skal være det viktigste, selv om tilbudet gis i et annet fylke. På samme måte som vi har fritt sykehusvalg i landet vårt, må det også være fritt skolevalg!

Oddleif Olavsen

Gruppeleder Høyre

Bø i Vesterålen: Høyre + Arbeiderpartiet = SANT

En herlig blanding av Arbeiderpartifolk og Høyrefolk på stand på Eidet. Med på bildet var bl. a. Tom Tobiassen (AP), Gunnbjørg Tobiassen (AP), Synnøve Solsem Olsen (H), ordfører Sture Pedersen (H) og Beate Bø Nilsen (H)

Under kommunevalget i 2007 stilte Høyre og Arbeidarpartiet for første gang i historien felles liste i Bø i Vesterålen. Nå har det gått fire år, og de to partiene er fremdeles like gode venner. TV2 hadde direktesendt valgsending i 2007 og det ble klart at det historiske resultatet vart klart. Arbeidarpartiet og Høyre var tilsammen  størst i Bø i Vesterålen, og skulle styre sammen. Nå fire år etter er de fornøyd med samarbeidet og  er fortsatt enig om en felles politisk plattform for 2011 – 2015. Meningsmålinger viser at de har stor sjangse for et gjenvalg.

For meg som Høyrepolitiker er det veldig spesielt å stå og promotere Arbeiderpartiet og Høyre i lag. Jeg ble møtt av en humørfylt og pågangsrik ordfører, Sture Pedersen, med sine politikere fra AP og Høyre. De prioriterte og ha stands på tre forskjellige steder i Bø; Steine, Straume og Eidet. Jeg var denne helgen å besøkte alle tre. Bø viste seg fra sin beste side i et nydelig vær med skyfri himmel og rundt 20 grader. Vakre Vesterålen.
I kommende perisode står Bø kommune foran store utfordringer. Ap og Høyre ser likevel at kommunens strategiske geografiske plassering fortsatt gir dem muligheter. Det er lansert et prosjekt for bruforbindelse mellom B og Hadsel. En slik bruforbindelse er strategisk viktig, mener de, og de vil fortsatt jobbe for å få den realisert. De ser at torskefiskeriene i vinterhalvåret har fått en konsentrasjon utenfor Vesterålen. De ser også at i pelagisk sektor er det store ressurser av sild utenfor Bø. Dette sammen med en gryende interesse for områdene til petroleumsvirksomhet, gir dem mange fortrinn.
Det etableres bedrifter i kommunen på tross av at de ligger i distriktene, men allikevel med godt utbygde infrastrukturer. Utnytter man mulighetene samtidig som de forvalter ressursene på en forsvarlig måte slik Bø Arbeiderparti og Bø Høyre ønsker, er det fortsatt grunnlag for optimisme i Bø.
De ber sine velgere om tillit og de vil vise for innbygerne at de vil jobbe for utvikling i hele Bø kommune.
Jeg ønsker Bø Arbeiderparti og Bø Høyre lykke til med sitt pilotarbeid og felles valgkamp! Godt valg!

Beate Bø Nilsen

Fylkestingskandidat, Nordland Høyre

Bedre veier med Høyre

Høyre vil ha fylkesveier som Nordlands befolkning kan være bekjent av å ferdes på, trygge og gode veier. (Foto: dn.no)

Over år har fylkeskommunen gått med store overskudd. De siste årene har overskuddet vært på mer enn 100 millioner kroner hvert år.  Isolert sett er det bra. Men det er ikke bra at vi har midler til rådighet  som blir stående på fond. Det er ikke bra at vi mangler planleggingskapasitet for bygging av veier. Det er ikke bra at manglende samarbeid med private interesser forhindrer raskere utbygging av vei.

Vi må ta alle virkemidler i bruk for raskere å få veiene bygd. Det betyr at privat kapital er like god som offentlig kapital, det betyr at det er viktigere å få veiene bygd enn hvem som bygger dem.

Vi vil ha fylkesveier som Nordlands befolkning kan være bekjent av å ferdes på, trygge og gode veier.

Et eksempel på det jeg har beskrevet ovenfor, er veien fra Spildra til Glomfjord. Fra industristedet Glomfjord fraktes det daglig varer som skal ut i verden. Ferden må gå forbi Glombergan.

Det er en svingete veistrekning som ikke er tilpasset det behovet for trygg ferdsel som befolkningen og bedriftene i området har.

Vi har prioritert penger til denne veistrekningen, men de styrende i Nordland har den på en uprioritert liste. Det vil si realisering etter 2019. Vinner vi valget, vil den være utbygd i løpet av 2-3 år.

Oddleif Olavsen

1. kandidat, Nordland Høyre